tirsdag 15. november 2016

Dugnadsprosjektet med registrering av kjelder for Grytten, Hen og Vågstranda

Sidan før sommaren har eg vore involvert i eit samarbeidsprosjekt med Rauma historielag som førebels går ut på å dataregistrere kyrkjebokinformasjon for dette området ved hjelp av gratisprogrammet Augustus frå Slekt og Data.

Historielaget har oppretta eit meir ambisiøst prosjekt, men min involvering er førebels kopla til eit større nasjonalt prosjekt eg har vore med i nokre år, Norsk historisk befolkningsregister (HBR), der resultata frå registreringane vil gå inn. Lenka går elles til den opne delen av HBR, men totalprosjektet er meir omfattande - mellom anna er intensjonen å kople dei opne historiske dataa til den nasjonale folkeregisteret for å kunne forske på ymse tema med slike longitudinelle data. Mi deltaking i HBR er altså med avgrensa databasar som er bygde opp med dataprogrammet BSS, slik eg har vore inne på i dette innlegget, og eg vonar eg kan få bygd opp eit slikt register for Grytten, Hen og Vågstranda i Rauma kommune.

Historielaget har altså bygdebok av busetnadshistoriesjangeren som mål. Det klarer dei (vi) kanskje å få til, men det er ein lengre veg dit, særleg økonomisk. Det vi no er i gang med - registrering av kyrkjebøkene (og gjerne andre tilsvarande kjelder) - kan fullførast på dugnadsbasis, og det er heilt nødvendig å ha denne grunnmuren på plass før ein kjem særleg lenger (det er sjølvsagt òg andre oppgåver som kan løysast på dugnad, t.d. innsamling av bilde og andre illustrasjonar, slik eg har vore inne på i dette innlegget).

Men det er altså "grunnmuren" vi bygger nå, og det er ikkje så reint få interesserte som er blitt med, jf. denne (lukka) facebook-gruppa. Dei tar etter kvart på seg kvar si liste frå dette utvalet - og det er nok å ta av.

Når så dei enkelte listene (døypte, vigde, gravlagde osv.) er ferdig registrerte og i alle fall sett over / korrekturleste, blir dei publiserte på Digitalarkivet sitt "pensjonat" under sitt eige namn (døme Solveig og Grete). Eit samla oversyn får ein via Digitalarkivet sin funksjon "Finn kilde", og det gir dette resultatet (for kyrkjebøker, men det er og mange andre kjelder der, særleg folketeljingane).

Ikkje alle som startar opp er like fortrulege korkje med programmet (Augustus) og lesing av eldre handskrift. Til det formålet nyttar vi Teamviewer, eit nyttig gratisprogram der vi koplar oss saman og hjelper kvarandre. Og viss ikkje det går bra, spør vi ekspertane på forumet for kjeldetyding på Digitalarkivet. Det er det mangre heilt fabelaktig flinke hjelparar - vi må bare hugse å takke dei!


onsdag 1. juni 2016

Om skrivemåten av namn i bygdebøker

Ei av dei vanlegaste drøftingstema eg har vore gjennom i alle dei busetnadshistorieverk eg har vore borti i dei 35 åra eg har vore involvert i sjangeren, er korleis namn, både personnamn og stadnamn skal skrivast. Blant stadnamna gjeld det særleg ei form: namn på gardar, gardsnamn.

Dette temaet er det mange som har sterke meiningar om, noko vi kan sjå langs offentlege vegar: namneskilt utsette for hærverk (overmaling o.l.) fordi "nokon" meiner å vete at det stadnamnet som står er "feil". Diskusjonane dukkar òg ofte opp når det kjem nye utgåver av kart, eller når stadnamn blir behandla av stadnamntenesta i Språkrådet.

Stadnamn er verna av eigen lov som språklege kulturminne (§ 1), og eg legg dei prinsippa som loven bygger på til grunn for mitt historiefaglege arbeid. Det betyr at eg ikkje vil kunne ta på meg skriveoppdrag der ein oppdragsgjevar pålegg meg å skrive stadnamn i strid med lova; stadnamn, også gardsnamn, skal skrivast med "utgangspunkt i den nedervde lokale uttalen" (§ 4).

Hovudgrunnen til usemja er at folk blandar saman måten eit namn blir skrive på som stadnamn med korleis same namnet blir skrive som slekts- eller familienamn. Det heng gjerne saman med at slekts- eller familienamn ofte er skrive med utgangspunkt i eldre skriftformer som har vore brukt i eldre offentlege dokument, t.d. eigedomsdokument (skjøte) eller når stadnamna er brukte som personlege etternamn i kyrkjebøker og folketeljingar. Eit par døme frå Lesja er "Eneboe" for Einbu og "Tøndevold" for Tynnøl.

Måten stadnamn har vore skrive på i slike dokument har folk hatt stor respekt for. Eg har høyrt for mange fornuftige personar seie at namnet "eigentleg" er ei gamal skriftform, ikkje slik det bør skrivast etter den lokale uttalen. Merk det eg skriv her: "ei gamal skriftform". For det finst nemleg som regel mange slike gamle skriftformer av tilnærma alle gamle gardsnamn.

Når om lag 70 % av alle norske slektsnamn er opphavlege gardsnamn, som er verna av lova som kulturminne, kjem det derfor ofte opp konfliktar om korleis gardsnamna skal skrivast i bygdebøker. Da er det prinsippet eg følgjer at ein sjølvsagt skal skrive namnet som familienamn slik einkvar vil sjølv. Men som gamalt gardsnamn skal det skrivast i samsvar med stadnamnlova.

Personnamna (for- og etternamn) er det mindre konflikt om, men også der kan det kome opp usemje. Eit forhold er korleis folk i dag skrive familienamna sine, eit anna er kva som skal reknast som etternamn til ein person i litt eldre tid. Det var først i 1923 at det kom lovpålegg om at alle innbyggjarar i Norge skulle ha faste etternamn, det vi seie familie- eller slektsnamn. Etter ein periode over eit par generasjonar hadde gardsnamna, som etternamn i kyrkjebøker o.a., gått over til å feste seg som slektsnamn, som ein del av den vanlege samfunnsutviklinga, særleg flytting til byane. Tidlegare var slike namn adressa, dei viste til staden personen budde, og viss ho eller han flytta vart vedkomande ført inn med det nye gardsnamnet som etternamn i kyrkjeboka eller andre offenteleg dokument.

Eit godt prinsipp for føring av etternamn på personar som var vaksne før 1923 i bygdebøker og andre samanhengar er å bruke gardsnamnet skrive etter den lokale uttalen viss det ikkje kan dokumenterast at vedkomande sjølv skreiv namnet i ei bestemt form. Kva namneform andre har brukt er i den samanhengen ikkje relevant. (Det er rett nok også betydelege variasjonar i korleis folk skreiv namnet sitt sjølve etter 1923, så heilt enkelt er ikkje dette.)

Fornamnet er det siste punktet eg vil nemne. Heldigvis var tradisjonane sterke på dette feltet - barn skulle oppattkallast etter nokså faste mønster langt oppover mot vår tid. Dermed vart ikkje variasjonane så store. Men skriveforma, særleg i kyrkjebøkene, er sterkt prega av at prestane var utdanna i Danmark, og dei heldt fram med å skrive dansk langt utover 1800-talet. Gode norske fornamn som Ola var til Ole, Martin til Morten, Per til Peder osv. (det ser ut til å vere mindre avvik på jentenamna, anna enn ekstra h-ar i Marith, Brithe o.a.). Her bør ein etter mitt syn òg normere fram til ein veit kva folk sjølve skreiv.

mandag 30. mai 2016

Omgrepet busetnadshistorie som del av bygdebokverk

Eg har i snart 20 år argumentert for å erstatte det velkjente omgrepet gards- og slektshistorie (eller gards- og ættesoge) med busetnadhistorie (eller -soge).

Argumenta er gjeve att i artikkelen frå lokalhistoriewikien eg har lenka til ovanfor: denne sjangeren har dei seinaste tiåra ikkje berre behandla gardar, men i alle fall òg husmannsplassane, altså alle jordbrukseiningar. Og i mange nyare verk er det innarbeidd informasjon om nyare bustadar ("byggefelt" o.l.) og forteljande historie som går ut over jordbruket, grunngjeve med at det ikkje er den viktigaste næringa i storparten av landet. Ikkje ein gang i grisgrente utkantbygder har den gamle hovudnæringa lenger same plass som inntil for ei generasjon eller to sida. Derfor blir nå i ein del samanhengar "gardshistoria" supplert med næringshistorie over eit noko større område, t.d. i grender.

Det andre leddet, slektshistorie eller ættesoge, er enda meir misvisande, sjå oppslagsorda genealogi og slektskap i Store norske leksikon og slekt på slektshistoriewikien. Berre heilsysken har identisk slekt. Det personhistoria i busetnadshistorieverk inneheld er ikkje slektshistorie, men eit meir eller mindre fullstendig oversyn over alle bustader i området verket dekkjer, der rekonstruerte kjernefamiliar meir eller mindre presist er passerte på dei bustadane der dei budde i den tida familien eksisterte.

Måten ein kan sette opp slike familiar, meir eller mindre fullstendig og nøyaktig, har blitt kalla familierekonstitusjon (fransk form, fordi metoden først vart skildra der); vi kan godt kalle det rekonstruksjon. Artikkelen i Historisk leksikon syner korleis ein finn att slike familiar i primærkjeldene. I busetnadshistorieverk nyttar vi mange fleire kjelder til å sette saman familiane, viktigast er nok dødsbuskifta. Og dette blir da kopla saman med eigedomsinformasjon (skjøte, pantobligasjonar, kårbrev, husmannskontraktar osv,) for å plassere familiane der dei budde. Da får ein òg oftare enn ein skulle tru, sjå den ikkje ubetydelege innabygds flyttinga det var i litt eldre tid.

Gode busetnadshistorieverk har med presise krysstilvisingar til fødestad eller flytting for kvar enkeltperson i kvar familie, i form av tekstfraser som "født på x", "flytte til y", der det sjølvsagt står eit gardsnamn, namn på eit bustadhus o.l.. Med gode registre er det berre å bla opp på den aktuelle bustaden for å finne meir informasjonn om vedkomande.

Døme på utskrift av bustad med utvida familieinformasjon, frå Busetnadsoga for Volda. Her har kvar bustad på ein matrikkel- eller namnegard eit nummer (denne er nr 3) og kvar familie som har budd på bustaden eit nummer, slik at tilvisingane går til bustad (x-x) og blir presis.

Nemninga "utvida familierekonstruksjon" er derfor meir presist når det gjeld personinformasjonen i slike bygdebokverk, og etter mi meining busetnadshistorie om sjangeren i seg sjølv.

mandag 23. mai 2016

Om å få til ei busetnadshistorie utan offentleg fullfinansiering

Dei aller fleste busetnadshistorieverk har nok vore fullfinansiert av den kommunen verket skal dekke helt eller delvis. Nokre få kan ev. ha hatt finansiering  av ein lokal sponsor, t.d. ein sparebank. Problemet har ofte vore at det er vanskeleg å vete kor store kostnader slike prosjekt fører med seg, sjølv om det har vore prøvd å lage forprosjekt med slike kalkylar, jf. eit eg har prøvd på for Stryn (pdf). Offentleg eller private sponsorar vil gjerne ha eit samla budsjett før dei yter støtte i nemnande omfang.

I utgangspunktet må ein nok, viss ein skal utføre alt arbeid innanfor slike prosjekt berre mot betaling (noko som neppe har vore gjort nokon stad), rekne med mange millionar berre i i lønskostnader. På grunn av at trykkekostnader har gått nokså mykje ned dei siste tiåra kan ein truleg rekne med at trykking kan dekkjast av boksal. Ulempa her er sjølvsagt at trykkekostnadene må betalast før ein får inntektene av boksalet i fullt omfang.

Korleis kan ein så kome i gang med eit slikt prosjekt utan sikra fullfinansiering frå offentleg eller sponsorhald - det er det eg har tenkt å reflektere litt kring her.

For det første, det eg har lagt til grunn i alle dei forprosjektrapportane eg har skrive dei siste 20 åra er at så store prosjekt bør splittast opp i delprosjekt. Viss fleire slike delprosjekt så kan gjennomførast dugnadsbasert, kan ein kanskje legge fram konkret dokumentasjon på delar av dei samla kostnadene, og det kan vere lettare å få bidrag frå sponsorar.

Eg ser for meg at ein kan prøve seg med t.d. seks slike delprosjekt fram til eit slikt bokverk er klart for trykking.

1. Dataregistrere ope tilgjengelege kjelder

Dette må vere grunnmuren i alle slike prosjekt, og eg legg til grunn at ein bør nytte nytte dataprogrammet BSS til å ordne og systematisere personinformasjonen etter at kjeldene er digitaliserte. Dette gjeld alle kjelder med vital personinformasjon som er ope tilgjengeleg (ikkje-klausulerte), i alle fall frå kyrkjebøker og sivile registreringar av vitaldata (t.d. ymse fødsels-, dødsfalls- og vigselsmeldingar), manntal og folketeljingar, dødsbuskifta fram til eit tidspunkt m.m.. Det er elles ein stor fordel at ein alt i dag kan få folketeljingane 1801, 1865, 1900 og 1910 overført frå Digitalarkivet, medan 1875 er i arbeid. Teljingane frå 1891 og truleg 1920 når den tid kjem må registrerast lokalt som del av prosjektet.

Alle slike registreringar bør gjerast i samsvar med dei standardane som Arkivverket har utvikla, HISTFORM og Kyrre. Da kan registra leverast til Digitalarkivet og publiserast i Digitalpensjonatet, til glede for mange slektsgranskarar. Ei stadig tilvekst av slike data til eit område som vil ha eit busetnadshistorieverk kan sjølvsagt oppfattast som å vere til skade for eit avsluttande boksal, men det tvilar i alle fall eg på - eg trur det vil vere god marknadsføring av bokverket.

Dette delprosjektet kan og bør gjerast som dugnadsprosjekt, ikkje berre for å spare pengar, men og for å bygge eigarskap til stoffet og prosjektet. Slik detaljbasert arbeid med informasjon om eiga heimtrakt, slekt, gardar og plassar kan godt verke motiverande, særleg om ein klarer å organisere det som gruppearbeid (lesing - inntasting - korrektur). Har ein tilgang til midlar, t.d. til sysselsetting, bør ein sjølvsagt supplere med engasjert personale, men det er ikkje nødvendig.

2. Importere kjeldene i BSS og klargjere for lenking

Alle digitaliserte kjelder må, av omsyn til effektiv søking, omformaterast og importerast i BSS-databasen. Klargjeringa består av å normere (normalisere) person- og bustadnamn. Dette er ein eigen funksjon i BSS som koplar bokstaveringa i dei registrerte kjeldene til normerte former («Olle», «Ole», «Oluf» osv. til ei normert form «Ola»). Ved søk på Ola får ein da treff på alle originalformene og kan slå opp og sjekke desse.

Omformateringa og importeringa må gjerast av leverandøren av BSS (Snøhetta forlag a.s), og kostnaden heng saman med omfanget av kjelderegistreringar (tal på postar i dei forskjellige kjeldene).

Normeringa bør gjerast av den som skal ha hovudansvaret for det neste delprosjektet, lenkinga og utplasseringa av "persongrupper" (familiar) på bustadene. vedkomande bør i alle fall bygge opp kompetanse på namn og namnevariasjonar i området.

3. Lenking og utplassering på bustad i BSS

Den naturlege startpunktet i dette delprosjektet er å begynne å registrere bustadstrukturen i området verket skal dekke i BSS-programmet. Dette er ein enkel funksjon som kan samanliknast med å opprette og redigere ein vanleg mappestruktur i windows.


Rekonstruksjon av familiane går ut på å søke fram dei kjeldehendingane som gjeld ein og same person, markere dei og lenke desse. BSS nyttar så den relasjonsinformasjonen som ligg i kjeldene (frå ein person til foreldre og barn t.d. i dåpshendingar og folketeljingar) til å føre saman (kjerne-)familiane.

Familiane må så plasserast på den eller dei bustaden / bustadane (gard, plass, bustadhus) der dei har budd, helst med periode der dei var hovudfamilie på bustadane (frå årstal til årstal). Når det er gjort genererer BSS automatisk krysstilvisingane, både for familiar og enkeltpersonar som har flytta innafor det området verket dekkjer og leverer trykkeklart manuskript.


Dette er truleg den tyngste delen i eit slikt prosjekt, og den må i prinsippet utførast av ein kyndig enkeltperson ("bygdebokforfattaren") - det er vanskeleg å organisere samarbeid om slikt arbeid. Det er sjølvsagt mulig at ein person kan gjere denne jobben på same måte som for eit par generasjonar sidan: som pensjonistarbeid, men det er nok mest realistisk å kalkulere med at det må betalast for.

Det vil likevel vere muleg å få oversikt over omfanget av dette arbeidet ut frå ein prosedyre der personen arbeider ein periode med stoffet og målet tid og talet på einingar ho eller han rekk å behandle. Men da må arbeidet avgrensast til nettopp det å lenke saman personar og utplassere familiane på bustadene. Det vil som oftast vere same person som og skriv det som skal med i neste delprosjekt:

4. Historie knytt til gardar og grender

Det må vurderast korleis delane med bustad- og familieinformasjon skal supplerast med historieforteljing om dei enkelte bustadane («gardshistorie» om gardar, plassar, bustadhus). Det same gjeld om verket skal ha forteljing som omfattar større område (grender, bygdelag).

Den klassiske måten å skrive gardshistorie på vart utvikla av Andreas Holmsen i 1930- og 40-åra, og presentert på Bygdesogekurset i Trondheim i 1948, side 63-100 i den trykte rapporten. Ein ny modell, der gardshistorie vart avløyst av grendehistorie, vart presentert i Totens bygdebok bd. IV (1984) og drøfta i Heimen hefte 4, 1985. Fleire har seinare kombinert forteljingar både på eit grende- og gards- / driftseinings / bustadnivå, men det er neppe lenger muleg å skrive gardshistorie heilt etter Holmsens oppskrift - det vil nok ta for lang tid. Enkelte element, som t.t. den "arbeidshistoria" Holmsen la stor vekt på, er det heller neppe lenger muleg å kome særleg inn på, av mangel på tradisjonsberarar.

Etter mi meining er det elementet ein absolutt bør ha med er ei skildring av etablerings- og bruksdelingshistoria for kvar bustad: når den kom til, enten det var som nyrydding i forhistorisk tid, ved deling av eit gardsbruk på 17- eller 1800-talet, som husmannsplass i utmarka på 1800-talet osv. osv. I tettbygde strøk, med moderne villabusetnad, må dette sjølvsagt bli ei nokså enkelt framstilling, medand et for gamle, mangbølte gardar kan krevje meir plass (og arbeid).

Det er gjeve ut bøker som berre inneheld slekts- og familieopplysningar og forteljande historie berre knytt til personar og familiar. Slike blir gjerne definerte som reine slektshistorieverk og kan vere disponert på ymse måtar. Dei fell utanom det eg drøftar her. Men ein variant er ikkje heilt uvanleg: ein splittar bustad- og person-/familieinformasjonen i kvar sine bind. Det har t.d. ein av nestorane innan faget, Ståle Dyrvik, gjort i verket Etnesoga, det band III-V er ættesoge utan gardshistorie. Også verket Ørstinar av Bjørn Jonson Dale er førebels berre utgjeve med person- og familiehistorie. Felles for desse er likevel at familieinformasjonen er organisert etter bustader med krysstilvisingar, på same måte som BSS-programmet gjer.

Sjå gjerne også mine tankar om slike forteljingar i dynamisk form.

5. Illustrasjonar

Slike verk bør illustrerast, både med gamle og gjerne nye bilde, og dei bør ha kart som minimum viser kvar alle bustadane som er behandla ligg innafor området. Dette er særleg viktig for bustader som er komne bort, min erfaring er i alle fall at å sjå staden tidlegare generasjonar budde og arbeidde på er viktig for mange, sjølv om terrenget er sterkt endra.

Dette delprosjektet er heilt klart noko som bør gjerast som dugnad. Å arbeide med gamle bilde er t.d. særs motiverande ikkje berre for eldre folk, det viser dei mange gruppene og sidene på sosiale medium (t.d. Facebook) med slike tema.

6. Person- og bustadinformasjon for dei siste generasjonane

Utfordringane med dette arbeidet har eg skrive om i denne artikkelen (manus) frå 2008. Merk at den er frå ein tidlegare informasjonsteknologisk periode; i dei siste åra har vi fått lett og (tilnærma) gratis tilgang til samskrivingsverktøy (wiki), sosiale medium (Facebook m.m.) og skylagring (Dropbox, Google Drive). Desse må takast i aktivt bruk også i bygdebokprosjekt, mellom anna ved å utforme nettbaserte registreringsskjema for hushalda.

Erfaringane med slike skjema frå tidlegare prosjekt er likevel blanda. Skjemaa har stort sett vore papirbaserte og utsendt i posten for returnering innan visse fristar osv. Men ofte har svarprosenten vore låg og kvaliteten på svara variabel, noko som har ført til betydeleg etterarbeid for forfattar og bygdeboknemnd. Dessutan har det ofte gått lang tid frå skjemaa var utfylte til bøkene kunne gjevast ut, slik at informasjonen ikkje var ajour.

Eg trur derfor det beste nok er å gjere som dei gjorde da dei tok opp folketeljingane: ein solid person i lokalsamfunnet, ofte ein lærar, gjekk frå heim til heim og fylte ut skjemaet som Statistisk Sentralbyra hadde sendt ut. Byrået hadde sendt med grundig innføring i kva som skulle stå i dei enkelte rubrikkane, noko vi har glede av den dag i dag. Folketeljingane skulle takast opp ein bestemt dato. Det gjekk nok ikkje mange stader, men i løpet av nokre veker var det komplette bildet av kvar teljekrets (og heile landet) registrert.

Klarer eit bygdebokprosjekt å gjere denne innsamlinga på same måten, helst ved at ein "solid person" (frivillig) besøker folk i heimane og fyller ut eit nettbasert skjema saman med dei det gjeld, trur eg vi kan få det beste resultatet. Men ein må ikkje gløyme at slik skjemautfylling er meir komplisert enn folketeljingane var; no må ein prøve å få samla "longitudinell" informasjon for kvar heim: kven budde der før den noverande personen eller familien, og gjerne før der igjen osv. med så detaljerte vitaldata som muleg.

Også dette delprosjektet kan og bør altså gjerast som dugnad, men her må ein altså vente til ein ser slutten på prosjektet. Manuskriptet til dei andre delane i verket må vere rimeleg komplette, slik at ein i siste fase kan konsentrere seg om å få på plass nettopp denne informasjonen, som må betraktast som "ferskvare" liknande folketeljingane. Den innsamla informasjonen må så overførast til delprosjekt 3 for ferdiggjering av manus av "bygdebokforfattaren" - denne delen vanlegvis som lønna arbeid.

Eit siste element under dette delprosjektet er kvalitetssikring. Mine erfaringar peiker eintydig i retning av at når informasjonen er kome inn og i systemet, må det køyrast ut eit manus som blir distribuert til alle husstandane i området for sjekk. Dette bør gjerast med relativt kort svarfrist, t.d. 3 veker, der det blir opplyst at etter fristen er ute går manuskriptet ti trykking og da er det for seint å gjere rettingar.

Trykking, sal og distribusjon

Dette kunne for så vidt vore ført som eit eige delprosjekt, men i finansieringssamanheng kan det truleg haldast utanfor, i alle fall viss ein kan få t.d. ein kommunal garanti til å dekkje sjølve trykkinga, som jo må betalast før hovuddelen av inntektene frå boksalet kjem inn.

Eit moderne fenomen slike prosjekt nok bør vurdere, men som eg ikkje har erfaring frå, er folkefinansiering.

mandag 18. januar 2016

Om busetnadshistoriesjangeren i ei meir og meir digitalisert tid

Mitt første trykte bidrag om digitalisering er frå 1983 (helst -82 pga. trykketida den gang). Eg vart da spurt av min rettleiar til hovudfag, Jørn Sandnes om eg ville lese manuskriptet til den handboka i lokalhistorie han hadde skrive. Eg hadde ikkje så mykje å bidra med til hovudteksten, men eg påpeikte at den nye elektroniske databehandlinga som no begynte å bli tilgjengeleg kanskje burde vore nemnt i boka. Sandnes kom da attende og bad meg like godt skrive eit avsnitt om det (s. 120-122). I 1990 oppsummerte eg så stoda i artikkelen EDB og gards- og slektshistorie, trykt i Heimen nr. 4 / 1990 s. 227–241.

Ti år seinare vart eg invitert av Norsk lokalhistorisk institutt til å snakke om framtida for gards- og slektshistorie ved seminaret deira: Framtid for den lokale fortida? i Tønsberg i oktober 2000. Foredraget vart trykt i 2001, og analysen galdt sjølvsagt stoda den gang, ved hundreårsskiftet. Internett (som eg hadde tilgang til frå 1994) og Digitalarkivet (etablert i 1998) er så vidt nemnt...

Alt da var eg i gang med prosjektet med å utvikle dataverktøyet Busetnadssoge (BSS), som verktøy for bygdebokforfattarar. Sjølve det databasetekniske utviklingsarbeidet, og vedlikehaldet av BSS, er det som nemnt i eit tidlegare innlegg Ole Martin Sørumgård ved Snøhetta forlag a.s som har hatt og har æren og ansvaret for. Prosjektet vart i 2009 inkludert i eit "konsortie" som først fekk 2 mill i forprosjektmidlar og i 2013 25 mill. frå Noregs Forskingsråd til å utvikla eit Norsk historisk befolkningsregister (HBR). BSS har i oppdrag å utvikle eit format for sine bygdebokdatabasar slik at dei kan overførast til HBR.

Utover 2000-talet var eg sterkt engasjert i tre bygdebokprosjekt relativt parallelt (sjå her), og i tillegg vart eg spurt om å gi råd til fleire kommunar og historielag som ville i gang med slike prosjekt (m.a. Stryn 2004 og 2007, Herøy 2006, Haram 2006, Alta 2008 og Surnadal 2009). I tillegg skjedde det som kjent mykje innafor den digitale verda dette tiåret, også relevant for slike prosjekt. Utanom utviklinga av Internett og sosiale media (som begynte å vekse) var kanskje dei to viktigaste elementa a) digitale kamera og skannarar for privat bruk og b) vidareutviklinga av skanneteknologien slik at Arkivverket kunne skanne dei titusenvis av mikrofilmrullar med kjeldemateriale dei hadde på lesesalane sine. Når så desse skanna mikrofilmbilda kunne leggast ut på nettet opna det seg ei heilt ny verd for kjeldegransking utanom arkivinstitusjonane. Når Arkivverket så etter litt nøling opna for at ein ved lesesalsbesøk kunne bruke eige digitalkamera til å avfotografere dokument som ikkje var mikrofilma, endra arbeidsforholda for bygdebokforfattarar seg grunnleggjande. Nå var det ikkje lenger nødvendig å budsjettere med langvarige arkivopphald - dei viktgaste kjeldene ligg på nettet, og når det gjeld anna kan ein ta eit par dagar på arkivet og raskt avfotografere 2-3000 sider.

På 2010-talet har utviklinga gått vidare. Arkivverket skannar nye kjelder, t.d. folketeljinga frå 1891, som ikkje vart mikrofilma i si tid pga. formatet (hus- og personsedlar) og betydeleg mengda andre kjelder relevante for busetnadshistorisk arbeid. Det nye i denne perioden er så Nasjonalbiblioteket sin visjon om å digitalisere alle samlingane sine og publisere så mykje som muleg av dei ope på nettet.

I 2008 kom Norsk lokalhistorisk institutt med ein ny nettstad, lokalhistoriewiki, der kven som helst kan registrere seg og skrive. På den tida var mange historielag o.l. komne på nett med eigne sider, normalt på webhotell, som dei som regel betalte for. Ulempen med slike i forhold til lokalhistoriewikien er at sistemnde er gratis og blir drifta av NLI og vil vere oppegåande i overskueleg framtid, medan dei fleste andre vil vere avhengige av eldsjelar til å hald dei gåande.

Kva for konsekvensar kan denne utviklinga få for busetnadshistoriesjangeren?

Den digitale busetnadshistoria

Mange har spådd at sjangeren kom til å døy ut (sjå bidraget mitt frå 2000). Andre har spådd at slektsgranskingsverktøy eller e-bøker vil ta over for papirboka. Fleire har prøvd seg på å utvikle ei form for "bygdebok på nett", utan har nokon så langt eg har oversyn har funne den optimale løysinga.

Kommuneøkonomien har stramma seg til, og fleire lurer på korleis det er råd å få til slike bokverk i framtida. Eg har ved fleire høve fleipa med at eg er glad for at faget mitt er fortida, ikkje framtida, så det er ein viss risikosport å prøve å spå også om slike tema.

Fleire spørsmål reiser seg: vil internett / e-bøker fortrenge papirboka? Til ein viss grad, men det går seint. Mange vil framleis ha ei fysisk bok dei kan bla i. No er etter kvart mange eldre bygdebøker komne på nett, t.d. mi første, Lesja bind 1. Dette formatet er nyttig for direkte oppslag, og ein stor fordel er at ein kan søke på tekststrengar (t.d. eit spesielt slektsnamn). Men kor kjekt er det å lese ei bok slik (det er viss berre ein, leiaren i bygdeboknemnda, som verkeleg har lese Lesjabøkene frå perm til perm:)?

Men utan omsyn til format: det må sjølvsagt gjerast eit betydeleg arbeid før slike bøker kan publiserast, enten det no er på papir eller på nett / elektronisk. Sjølve publiseringa er etter kvart blitt betydeleg rimelegare enn for ein generasjon sidan - no er t.d. fargebilde vanleg i slike bøker.

Innhaldet i slike bøker har to element: gardshistorie og "slektshistorie", som eigentleg er ei opplisting av kjernefamiliane under kvar sin bustad med krysstilvisingar slik at ein kan følgje slektsledd og korte flyttingar. Gardshistorieteksten har ikkje strenge sjangerkrav - den blir skriven på mange forskjellige måtar, frå svært utfyllande til svært enkel. Dei to elementa blir òg i mange tilfelle fletta saman.

Men "slektshistoria" (befolkningshistoria) må vere nøyaktig og tilnærma utan feil, særleg i det som står om den nyaste perioden, manns minne (sjå nedafor). Det er derfor etter mitt syn det elementet i slike prosjekt som utførast på ein fagleg forsvarleg måte. Metoden har vore kalla utvida familierekonstitusjon, fordi ein vanlegvis nyttar mange fleire kjelder i slik arbeid enn i reine historisk-demografiske prosjekt.

For like godt å gå til konklusjonen: eg meiner at det per i dag (2016) - viss ein vil prøve å få til eit slikt prosjekt utan fullfinansiering av hovudarbeidet, den utvida familierekonstitusjonen innafor grensene til det området ein vil ha med (typisk ein noverande kommune) og skriving av gards- og / eller grendehistorie (sjå mitt 2001-bidrag) kan dette gjerast gjennom følgjande tiltak:
  • kjeldegrunnlaget, først og fremst kyrkjebøkene, men helst òg relasjonsinformasjonen i skifteprotokollane, må dataregistrerast og gjerne publiserast på Digitalarkivet (-pensjonatet)
  • alle dei registrerte kjeldene må konverterast til BSS-formatet og importerast i det programmet eller eit med same funksjonalitet viss det finst
  • ein kvalifisert person må ha hovudansvaret for å lenke saman kjeldeinformasjonen til personar og familiar, og plassere desse ut på dei bustadene dei budde på
  • i ein trykt versjon bør gardshistorieteksten avgrensast til eit minimum: t.d. nokre reine kjeldebelagte faktaopplysningar (namnetolking, talet på bebuarar ved folketeljing, tidspunkt for tinglyste delingar, overdragingar o.l.) og kart som viser bustader som har tilknytte familiar
Det siste punktet treng nok litt utdjuping. Eg har hatt mange studentar som skriv lokalhistorieoppgåver om gardar dei har hatt tilknyting til, og elles sett mange stader, at det er fullt muleg å skrive heile bøker om enkeltgardar viss ein verkeleg går i djupna. Det er sjølvsagt umuleg i tradisjonelle bygdebokprosjekt. Derfor vil eg tilrå at  ikkje skriv element av slik historie inn i ein tekst som skal trykkast og dermed blir "fiksert", utan mulegheit til å rette feil, supplere osv. Det ein i staden gjer er å skrive gardshistoriene på lokalhistoriewikien. Der er til tilnærma ikkje noko avgrensing i kva tema ein kan ta opp eller kor mange bilde ein kan publisere, og like viktig: ein kan lenke opp til ordforklaringar, tilgrensande artiklar om personar med tilknyting til garden (men òg til andre tema i bygda eller landet).

Det kan vere fornuftig at det er den som arbeider med lenkinga av familieinformasjonen som etablerer ein basis wikiartikkel for kvar gard, der ho / han gjerne kan legge inn lenker til viktige primærkjelder, til overbyggande artiklar om grender eller namnegardar o.l., og så la eigarar, folk med røter på garden eller andre vidareutvikle innhaldet. På lokalhistoriewiken blir dermed gardshistoria dynamisk og kan byggast ut i mange retningar. Og det er muleg å ta utskrifter, viss ein vil lese på papir.

Altså: den trykte versjonen inneheld stort sett berre dei reine familiane med vitalopplysningar plasserte ut i ein busetnadsstruktur, og så fyller ein opp med både gards- og personinformasjon på wikien.

Likevel er det altså ei viktig utfordring også med den løysinga: den nyaste tida, familieinformasjonen frå 1930-åra og framover, der grunnlagskjeldene i stor grad er sperra av personvernomsyn (sjå gjerne artikkelen min om dette i Lokalhistorisk magasin nr 2, 2008 s. 32-34). Det kan løysast med eit grep som ikkje har vore særleg vanleg, men i alle fall nytta i verket for nabobygda her, Ørsta. Der er "slektshistoria" delt i to, "Ørstingar" bd. 1 har personinformasjonen fram til 1900, og bd. 2 har personinformasjon 1900-1998.

Fordelen med ei slik løysing, der 1920 eller 1930 kan vere brotpunktet i dag, er jo at da unngår ein å måtte vente til det manuelle arbeidet med å samle inn person- og flytteinformasjon frå den siste perioden er "fullstendig" (noko det aldri blir) før ein kan trykke ei bok og få salsinntekter.

Og dermed oppfordar eg til kommentarar og synspunkt nedafor her :-)

onsdag 13. januar 2016

Bergefisken

FoU-innsatsen min det siste halvåret vart sjølvsagt begrensa av SlektsMOOC-prosjektet, så det vart ikkje mykje tid til å fordjupe seg fagleg. Men eg vart litt før jul i 2014 invitert til å delta på eir seminar om fjellfiske i fortida på Norsk Fjellmuseum i Lom, og klarte ikkje å seie nei...

Eg hadde lite å bygge på - har ikkje studert slik aktivitet i fjellbygdene før, så det var eigentleg ein risikosport når resultatet skulle publiserast for fagfellevurdert artikkel i ein antologi. Men eg har lurt litt på eit spesielt omgrep eg fann i dei gamle kjeldene frå Gudbrandsdalen da eg arbeidde med bygdeboka for Lesja: bergefisk som landskyldvare. Eg hugsa det hadde vore nokre innlegg i Årbok for Gudbrandsdalen om fenomenet, og tenkte eg kunne prøve meg på det.

Det viste seg sjølvsagt å bli meir krevjande enn eg trudde (som vanleg), og eg klarte ikkje å få ferdig artikkelen før no rett over årsskiftet. No er den sendt til fagfellevurdering, og viss fagfellen(e) ikkje er for kritiske kjem den på trykk i løpet av våren / året. Når boka er vel ute kjem eg til å legge manuskriptet ut på Academia-nettstaden min.

fredag 8. januar 2016

Slektsgransking (SlektsMOOC)

2015 gjekk unna, det vart for travelt med andre oppgåver enn å skrive her. Skal prøve å skjerpe meg.

Vårsemesteret gjekk med til å gjennomføre to emne med lokalhistorie (HI204 og HI100), og å utvikle emnet SlektsMOOC, der eksamensvarianten vart SLG121MOOC (7,5 stp.), i samarbeid med Norsk Slektshistorisk Forening (NSF) og DIS-Norge Slekt og Data. Dette vart eit krevjande prosjekt. Vi la rammene for det faglege innhaldet i fjor vår og lanserte det 15. juni. Tilbodet vart ikkje annonsert, men spreidde seg sjølvsagt raskt gjennom sosiale medier.

Hovudutfordringa også her vart å produsere innhald for ei deltakargruppe der vi ikkje kunne rekne med å ha tovegs kontakt med anna enn ein del: dei ivrige og interesserte, og der bakgrunnskunnskapen varierte frå absolutt blank (ikkje ein gang studiekompetanse) til lang røynsle med faget.

Vi kunne ikkje ha arbeidskrav anna enn for dei som ville ta eksamen, og der sette vi søknadsfrist så seint som 15. oktober. Det var for å la deltakarane prøve seg og få erfaring med faget før dei bestemte seg for å søkje.

Arbeidet med å lage undervisningsstoffet fordelte vi som vart hovudlærarar, Knut Bryn (DIS), Rune Nedrud (NSF) og meg sjølv mellom oss. Vi spelte inn ein god del korte videoførelesingar og laga oppgåver av forskjellige slag, der fleirvalsspørsmål (kvissar) knytt til det faglege innhaldet, førelesingane og pensumstoffet, var det meste systematiske. Eg har elles oppretta ein eigen youtubekanal og lagt ut eine førelesinga mi der, om bygdebøker som sakprosa- eller fagboksjanger. Den er ein del av ein velkomstmodul vi laga, med heilt grunnleggjande innføringsstoff.

Ei utfordring vart å nytte ein ny LMS (læringsplattform), Canvas, som nok er meir fleksibel enn den vi (HVO) har brukt i snart 15 år, Fronter. Men vi sakna brukarrettleiingar.

Vel, det meldte seg etter kvart over 700 deltakarar, men mange av dei var berre innom kort tid utan å sjå på anna enn nokre få videoar og kanskje prøve seg på ein kviss eller to. Litt over 70 søkte og fekk opptak på eksamensvarianten, men oppgåvene vart kanskje vel krevjande sjølv om dei fekk rettleiing frå erfarne slektsgranskarar (Knut, Rune og fire andre). Fråfallet var dermed betydeleg, det stod att litt over 40 som leverte oppgåvene i eksamensmappa.

Før jul sendte vi så ut ei spørjeundersøking til alle registrerte deltakarar, for å finne ut kva dei meinte om tilbodet. Resultatet ligg ikkje føre enno. Eg skal så skrive ein meir formell rapport frå prosjektet, før det blir teke standpunkt til om kurset blir køyrd oppatt og  / eller om vi får utvikle eit påbyggingskurs. Den rapporten kjem eg til å legge ut på Academia-nettstaden min.