mandag 18. januar 2016

Om busetnadshistoriesjangeren i ei meir og meir digitalisert tid

Mitt første trykte bidrag om digitalisering er frå 1983 (helst -82 pga. trykketida den gang). Eg vart da spurt av min rettleiar til hovudfag, Jørn Sandnes om eg ville lese manuskriptet til den handboka i lokalhistorie han hadde skrive. Eg hadde ikkje så mykje å bidra med til hovudteksten, men eg påpeikte at den nye elektroniske databehandlinga som no begynte å bli tilgjengeleg kanskje burde vore nemnt i boka. Sandnes kom da attende og bad meg like godt skrive eit avsnitt om det (s. 120-122). I 1990 oppsummerte eg så stoda i artikkelen EDB og gards- og slektshistorie, trykt i Heimen nr. 4 / 1990 s. 227–241.

Ti år seinare vart eg invitert av Norsk lokalhistorisk institutt til å snakke om framtida for gards- og slektshistorie ved seminaret deira: Framtid for den lokale fortida? i Tønsberg i oktober 2000. Foredraget vart trykt i 2001, og analysen galdt sjølvsagt stoda den gang, ved hundreårsskiftet. Internett (som eg hadde tilgang til frå 1994) og Digitalarkivet (etablert i 1998) er så vidt nemnt...

Alt da var eg i gang med prosjektet med å utvikle dataverktøyet Busetnadssoge (BSS), som verktøy for bygdebokforfattarar. Sjølve det databasetekniske utviklingsarbeidet, og vedlikehaldet av BSS, er det som nemnt i eit tidlegare innlegg Ole Martin Sørumgård ved Snøhetta forlag a.s som har hatt og har æren og ansvaret for. Prosjektet vart i 2009 inkludert i eit "konsortie" som først fekk 2 mill i forprosjektmidlar og i 2013 25 mill. frå Noregs Forskingsråd til å utvikla eit Norsk historisk befolkningsregister (HBR). BSS har i oppdrag å utvikle eit format for sine bygdebokdatabasar slik at dei kan overførast til HBR.

Utover 2000-talet var eg sterkt engasjert i tre bygdebokprosjekt relativt parallelt (sjå her), og i tillegg vart eg spurt om å gi råd til fleire kommunar og historielag som ville i gang med slike prosjekt (m.a. Stryn 2004 og 2007, Herøy 2006, Haram 2006, Alta 2008 og Surnadal 2009). I tillegg skjedde det som kjent mykje innafor den digitale verda dette tiåret, også relevant for slike prosjekt. Utanom utviklinga av Internett og sosiale media (som begynte å vekse) var kanskje dei to viktigaste elementa a) digitale kamera og skannarar for privat bruk og b) vidareutviklinga av skanneteknologien slik at Arkivverket kunne skanne dei titusenvis av mikrofilmrullar med kjeldemateriale dei hadde på lesesalane sine. Når så desse skanna mikrofilmbilda kunne leggast ut på nettet opna det seg ei heilt ny verd for kjeldegransking utanom arkivinstitusjonane. Når Arkivverket så etter litt nøling opna for at ein ved lesesalsbesøk kunne bruke eige digitalkamera til å avfotografere dokument som ikkje var mikrofilma, endra arbeidsforholda for bygdebokforfattarar seg grunnleggjande. Nå var det ikkje lenger nødvendig å budsjettere med langvarige arkivopphald - dei viktgaste kjeldene ligg på nettet, og når det gjeld anna kan ein ta eit par dagar på arkivet og raskt avfotografere 2-3000 sider.

På 2010-talet har utviklinga gått vidare. Arkivverket skannar nye kjelder, t.d. folketeljinga frå 1891, som ikkje vart mikrofilma i si tid pga. formatet (hus- og personsedlar) og betydeleg mengda andre kjelder relevante for busetnadshistorisk arbeid. Det nye i denne perioden er så Nasjonalbiblioteket sin visjon om å digitalisere alle samlingane sine og publisere så mykje som muleg av dei ope på nettet.

I 2008 kom Norsk lokalhistorisk institutt med ein ny nettstad, lokalhistoriewiki, der kven som helst kan registrere seg og skrive. På den tida var mange historielag o.l. komne på nett med eigne sider, normalt på webhotell, som dei som regel betalte for. Ulempen med slike i forhold til lokalhistoriewikien er at sistemnde er gratis og blir drifta av NLI og vil vere oppegåande i overskueleg framtid, medan dei fleste andre vil vere avhengige av eldsjelar til å hald dei gåande.

Kva for konsekvensar kan denne utviklinga få for busetnadshistoriesjangeren?

Den digitale busetnadshistoria

Mange har spådd at sjangeren kom til å døy ut (sjå bidraget mitt frå 2000). Andre har spådd at slektsgranskingsverktøy eller e-bøker vil ta over for papirboka. Fleire har prøvd seg på å utvikle ei form for "bygdebok på nett", utan har nokon så langt eg har oversyn har funne den optimale løysinga.

Kommuneøkonomien har stramma seg til, og fleire lurer på korleis det er råd å få til slike bokverk i framtida. Eg har ved fleire høve fleipa med at eg er glad for at faget mitt er fortida, ikkje framtida, så det er ein viss risikosport å prøve å spå også om slike tema.

Fleire spørsmål reiser seg: vil internett / e-bøker fortrenge papirboka? Til ein viss grad, men det går seint. Mange vil framleis ha ei fysisk bok dei kan bla i. No er etter kvart mange eldre bygdebøker komne på nett, t.d. mi første, Lesja bind 1. Dette formatet er nyttig for direkte oppslag, og ein stor fordel er at ein kan søke på tekststrengar (t.d. eit spesielt slektsnamn). Men kor kjekt er det å lese ei bok slik (det er viss berre ein, leiaren i bygdeboknemnda, som verkeleg har lese Lesjabøkene frå perm til perm:)?

Men utan omsyn til format: det må sjølvsagt gjerast eit betydeleg arbeid før slike bøker kan publiserast, enten det no er på papir eller på nett / elektronisk. Sjølve publiseringa er etter kvart blitt betydeleg rimelegare enn for ein generasjon sidan - no er t.d. fargebilde vanleg i slike bøker.

Innhaldet i slike bøker har to element: gardshistorie og "slektshistorie", som eigentleg er ei opplisting av kjernefamiliane under kvar sin bustad med krysstilvisingar slik at ein kan følgje slektsledd og korte flyttingar. Gardshistorieteksten har ikkje strenge sjangerkrav - den blir skriven på mange forskjellige måtar, frå svært utfyllande til svært enkel. Dei to elementa blir òg i mange tilfelle fletta saman.

Men "slektshistoria" (befolkningshistoria) må vere nøyaktig og tilnærma utan feil, særleg i det som står om den nyaste perioden, manns minne (sjå nedafor). Det er derfor etter mitt syn det elementet i slike prosjekt som må utførast på ein fagleg forsvarleg måte. Metoden har vore kalla utvida familierekonstitusjon, fordi ein vanlegvis nyttar mange fleire kjelder i slik arbeid enn i reine historisk-demografiske prosjekt.

For like godt å gå til konklusjonen: eg meiner at det per i dag (2016) - viss ein vil prøve å få til eit slikt prosjekt utan fullfinansiering av hovudarbeidet, den utvida familierekonstitusjonen innafor grensene til det området ein vil ha med (typisk ein noverande kommune) og skriving av gards- og / eller grendehistorie (sjå mitt 2001-bidrag) kan dette gjerast gjennom følgjande tiltak:
  • kjeldegrunnlaget, først og fremst kyrkjebøkene, men helst òg relasjonsinformasjonen i skifteprotokollane, må dataregistrerast og gjerne publiserast på Digitalarkivet (-pensjonatet)
  • alle dei registrerte kjeldene må konverterast til BSS-formatet og importerast i det programmet eller eit med same funksjonalitet viss det finst
  • ein kvalifisert person må ha hovudansvaret for å lenke saman kjeldeinformasjonen til personar og familiar, og plassere desse ut på dei bustadene dei budde på
  • i ein trykt versjon bør gardshistorieteksten avgrensast til eit minimum: t.d. nokre reine kjeldebelagte faktaopplysningar (namnetolking, talet på bebuarar ved folketeljing, tidspunkt for tinglyste delingar, overdragingar o.l.) og kart som viser bustader som har tilknytte familiar
Det siste punktet treng nok litt utdjuping. Eg har hatt mange studentar som skriv lokalhistorieoppgåver om gardar dei har hatt tilknyting til, og elles sett mange stader, at det er fullt muleg å skrive heile bøker om enkeltgardar viss ein verkeleg går i djupna. Det er sjølvsagt umuleg i tradisjonelle bygdebokprosjekt. Derfor vil eg tilrå at  ikkje skriv element av slik historie inn i ein tekst som skal trykkast og dermed blir "fiksert", utan mulegheit til å rette feil, supplere osv. Det ein i staden gjer er å skrive gardshistoriene på lokalhistoriewikien. Der er til tilnærma ikkje noko avgrensing i kva tema ein kan ta opp eller kor mange bilde ein kan publisere, og like viktig: ein kan lenke opp til ordforklaringar, tilgrensande artiklar om personar med tilknyting til garden (men òg til andre tema i bygda eller landet).

Det kan vere fornuftig at det er den som arbeider med lenkinga av familieinformasjonen som etablerer ein basis wikiartikkel for kvar gard, der ho / han gjerne kan legge inn lenker til viktige primærkjelder, til overbyggande artiklar om grender eller namnegardar o.l., og så la eigarar, folk med røter på garden eller andre vidareutvikle innhaldet. På lokalhistoriewiken blir dermed gardshistoria dynamisk og kan byggast ut i mange retningar. Og det er muleg å ta utskrifter, viss ein vil lese på papir.

Altså: den trykte versjonen inneheld stort sett berre dei reine familiane med vitalopplysningar plasserte ut i ein busetnadsstruktur, og så fyller ein opp med både gards- og personinformasjon på wikien.

Likevel er det altså ei viktig utfordring også med den løysinga: den nyaste tida, familieinformasjonen frå 1930-åra og framover, der grunnlagskjeldene i stor grad er sperra av personvernomsyn (sjå gjerne artikkelen min om dette i Lokalhistorisk magasin nr 2, 2008 s. 32-34). Det kan løysast med eit grep som ikkje har vore særleg vanleg, men i alle fall nytta i verket for nabobygda her, Ørsta. Der er "slektshistoria" delt i to, "Ørstingar" bd. 1 har personinformasjonen fram til 1900, og bd. 2 har personinformasjon 1900-1998.

Fordelen med ei slik løysing, der 1920 eller 1930 kan vere brotpunktet i dag, er jo at da unngår ein å måtte vente til det manuelle arbeidet med å samle inn person- og flytteinformasjon frå den siste perioden er "fullstendig" (noko det aldri blir) før ein kan trykke ei bok og få salsinntekter.

Og dermed oppfordar eg til kommentarar og synspunkt nedafor her :-)

onsdag 13. januar 2016

Bergefisken

FoU-innsatsen min det siste halvåret vart sjølvsagt begrensa av SlektsMOOC-prosjektet, så det vart ikkje mykje tid til å fordjupe seg fagleg. Men eg vart litt før jul i 2014 invitert til å delta på eir seminar om fjellfiske i fortida på Norsk Fjellmuseum i Lom, og klarte ikkje å seie nei...

Eg hadde lite å bygge på - har ikkje studert slik aktivitet i fjellbygdene før, så det var eigentleg ein risikosport når resultatet skulle publiserast for fagfellevurdert artikkel i ein antologi. Men eg har lurt litt på eit spesielt omgrep eg fann i dei gamle kjeldene frå Gudbrandsdalen da eg arbeidde med bygdeboka for Lesja: bergefisk som landskyldvare. Eg hugsa det hadde vore nokre innlegg i Årbok for Gudbrandsdalen om fenomenet, og tenkte eg kunne prøve meg på det.

Det viste seg sjølvsagt å bli meir krevjande enn eg trudde (som vanleg), og eg klarte ikkje å få ferdig artikkelen før no rett over årsskiftet. No er den sendt til fagfellevurdering, og viss fagfellen(e) ikkje er for kritiske kjem den på trykk i løpet av våren / året. Når boka er vel ute kjem eg til å legge manuskriptet ut på Academia-nettstaden min.

fredag 8. januar 2016

Slektsgransking (SlektsMOOC)

2015 gjekk unna, det vart for travelt med andre oppgåver enn å skrive her. Skal prøve å skjerpe meg.

Vårsemesteret gjekk med til å gjennomføre to emne med lokalhistorie (HI204 og HI100), og å utvikle emnet SlektsMOOC, der eksamensvarianten vart SLG121MOOC (7,5 stp.), i samarbeid med Norsk Slektshistorisk Forening (NSF) og DIS-Norge Slekt og Data. Dette vart eit krevjande prosjekt. Vi la rammene for det faglege innhaldet i fjor vår og lanserte det 15. juni. Tilbodet vart ikkje annonsert, men spreidde seg sjølvsagt raskt gjennom sosiale medier.

Hovudutfordringa også her vart å produsere innhald for ei deltakargruppe der vi ikkje kunne rekne med å ha tovegs kontakt med anna enn ein del: dei ivrige og interesserte, og der bakgrunnskunnskapen varierte frå absolutt blank (ikkje ein gang studiekompetanse) til lang røynsle med faget.

Vi kunne ikkje ha arbeidskrav anna enn for dei som ville ta eksamen, og der sette vi søknadsfrist så seint som 15. oktober. Det var for å la deltakarane prøve seg og få erfaring med faget før dei bestemte seg for å søkje.

Arbeidet med å lage undervisningsstoffet fordelte vi som vart hovudlærarar, Knut Bryn (DIS), Rune Nedrud (NSF) og meg sjølv mellom oss. Vi spelte inn ein god del korte videoførelesingar og laga oppgåver av forskjellige slag, der fleirvalsspørsmål (kvissar) knytt til det faglege innhaldet, førelesingane og pensumstoffet, var det meste systematiske. Eg har elles oppretta ein eigen youtubekanal og lagt ut eine førelesinga mi der, om bygdebøker som sakprosa- eller fagboksjanger. Den er ein del av ein velkomstmodul vi laga, med heilt grunnleggjande innføringsstoff.

Ei utfordring vart å nytte ein ny LMS (læringsplattform), Canvas, som nok er meir fleksibel enn den vi (HVO) har brukt i snart 15 år, Fronter. Men vi sakna brukarrettleiingar.

Vel, det meldte seg etter kvart over 700 deltakarar, men mange av dei var berre innom kort tid utan å sjå på anna enn nokre få videoar og kanskje prøve seg på ein kviss eller to. Litt over 70 søkte og fekk opptak på eksamensvarianten, men oppgåvene vart kanskje vel krevjande sjølv om dei fekk rettleiing frå erfarne slektsgranskarar (Knut, Rune og fire andre). Fråfallet var dermed betydeleg, det stod att litt over 40 som leverte oppgåvene i eksamensmappa.

Før jul sendte vi så ut ei spørjeundersøking til alle registrerte deltakarar, for å finne ut kva dei meinte om tilbodet. Resultatet ligg ikkje føre enno. Eg skal så skrive ein meir formell rapport frå prosjektet, før det blir teke standpunkt til om kurset blir køyrd oppatt og  / eller om vi får utvikle eit påbyggingskurs. Den rapporten kjem eg til å legge ut på Academia-nettstaden min.

tirsdag 13. januar 2015

Undervisning i lokalhistorie og rettleiing i oppgåveskriving

Da er vårsemesteret i full gang, og mi hovudverksemd blir å drifte studieemna HI204 Lokal-, familie- og mikrohistorie (med i hovudsak fjernstudentar, per i dag 17 påmeldte) og HI100 Historisk innføringsemne for andresemesterstudentar her i Volda (per i dag 19 påmeldte). I tillegg skal eg rettleie i alle fall tre som skriv individuell bacheloroppgåve (HI210) og to som skal levere prosjektskisse til masteroppgåve i kulturmøte (KUM302).

Semesteret kjem altså i stor grad til å bestå av rettleiing i oppgåveskriving på alle nivå (eg er framleis birettleiar til ein phd-kandidat, som vonleg leverer avhandlinga si dette semesteret).

HI100-emnet er delt i to, der ca. 1/3 består av "ex- fac."-stoff, humaniora og antikken, og resten av å skrive ei sjølvstendig oppgåve innafor eit tema vi tilbyr, men som kan variere frå år til år. Eg tilbyr i vår HI100-studentane å skrive lokalhistoriske oppgåver, medan kollega Marte tilbyr slaveri og slavehandel i afrikansk historie. Fordelinga av dei 19 på desse to temaa får vi i løpet av neste veke - da veit eg kor mange eg skal rettleie.

Innafor ex.fac.-delen har eg elles ei innføringsførelesing i romersk historie og ansvaret for ein studietur til Roma i veke 12 - kjekt, men slitsamt.

HI204-emnet er og todelt, med eit metodepensum kring lokalhistoriefeltet i brei forstand . Denne delen er - som dei andre emna våre - delt i faglege tyngdepunkt:
1. Kva er lokalhistorie? Vitskapsfaget, rørsla og kunnskapsfeltet
2. Kva bør lokalhistorie vere? Lokal identitet og stadproblematikk
3. Lokalhistorisk teori og metode del 1
4. Lokalhistorisk teori og metode del 2
5. Lokalhistoriske sjangrar
6. Dei minste einingane, lokal- vs. mikrohistorie
7. Familiehistorie del 1: Livsgrunnlaget og den økonomiske fellesskapen
8. Familiehistorie del 2: Familien som kjensle- og omsorgsfellesskap
9. Kjelde- og arkivkunnskap
- som pensum er fordelt på. Til kvart tyngdepunkt har eg skrive ein såkalla leksjon, der eg går igjennom delar av pensumstoffet og prøver å knyte det saman. I tillegg får studentane studiespørsmål til kvart tyngdepunkt dei bør arbeide med, og dette semesteret prøver eg òg å lage kvissar, fleirvalsspørsmål kopla nokså nært til pensum, som eit hjelpemiddel i lesinga.

Den andre delen av HI204 er å skrive ei sjølvvald lokalhistorisk oppgåve, tilsvarande HI100. Her har eg eit par timelærarar som hjelper til med rettleiinga, slik at eg ikkje får alt for mange overtimar på arbeidsplanen for våren.

Hovudutfordringa for desse studentane er å velje tema for oppgåve, greie ut om temaet og finn relevante kjelder og bakgrunnslitteratur. Særleg nokre av dei som ikkje har gjort slikt før slit med å skjøne forskjellen mellom (primær-)kjelder og (sekundær-)litteratur.

tirsdag 25. november 2014

Bygdebokarbeid som FoU

Eg starta mitt forskararbeid med historie hovudfag ved Universitetet i Trondheim, den gongen hovudfaget i hovudsak gjekk ut på å skrive ei oppgåve med ei viss rettleiing av ein fagtilsett. Min rettleiar var professor Jørn Sandnes, ein av nestorane innan lokalhistoriefaget. Eg var i utgangspunktet interessert i heimbygda til far min, Rennebu, som eg hadde hatt sterk tilknyting til gjennom oppveksten. For å finne eit relevant tema rådde han meg til å snakke med leiar i bygdeboknemnda der, og han igjen meinte eg burde skrive om korleis rennbyggene hadde utnytta utmarksressursane i eldre tid - det var eit tema som burde vore behandla betre.

Så vart det til at eg skreiv ei oppgåve om utmarksbruken i Rennebu - nokså sterkt inspirert av den agrarhistoriske tenkinga til Kåre Lunden, med vekt på korleis ein kunne kalkulere jordbruket i form av energi. Sensoren eg hadde meinte oppgåva var matematisk historie...

Så vart eg altså - igjen etter tips frå Sandnes, som fekk spørsmålet frå Norsk lokalhistorisk institutt om han hadde ein student som kunne ta eit oppdrag - engasjert til å skrive Bygdebok for Lesja. Eg starta 1. august i 1981 og den jobben skulle ta 2-3 år, tenkte eg, men det vart 15 år... Ein grunn til det var nok at da eg vart spurt fekk eg beskjed om at eg skulle skrive gardshistoria, for slektshistoria var skriven av to andre medarbeidarar tidlehare. Og gardshistoriske kjelder kjente eg rimeleg godt frå hovudoppgåva. Men eg oppdaga raskt at dei to elementa ikkje kunne skrivast kvar for seg, og at det mangla såpass mykje i dei oppsetta over folket på gardar og plasser at eg fekk nemnda med på ein revisjon av den informasjonen.

Bygdebokskriving, særleg i delsjangeren gards- og ættesoge, fører med seg mykje rettings- og suppleringsarbeid, så det var kanskje ikkje tilfeldig at den første personlege datamaskina, PC-en (IBM), vart verdslansert same året eg starta med Lesja. Så snart eg fekk høyre om det redskapet skjønte eg at det ville vere særs nyttig, og sette meg etter fattig evne inn i teknologien og tok han etter kvart i bruk, også til kjelderegistrering. Til det var det etter kvart fleire som engasjerte seg, så vi har rimeleg fullstendige dataregistreringar av det personhistoriske kjeldematerialet (kyrkjebøker, folketeljingar, skifte) for gamle Lesja prestegjeld.

I tre år (1987-89) prøvde eg meg som forleggar i Lesja, med bygdeboka som eit oppdrag frå kommunen og fleire andre bokprosjekt. Det gjekk ikkje så bra ... Nokre år seinare, i 1993, stifta eg og ein kar til frå Lesja eit nytt forlag, Snøhetta forlag a.s, Det skulle vere noko eg kunne gå attende til etter det vikariatet eg vart tilsett i ved det som da heitte Møre og Romsdal distriktshøgskule Volda 1. august 1992. Så vart eg fast tilsett der frå 1.1.1994, same året som DH vart slege saman med lærarhøgskulen i Høgskulen i Volda.

Eg fullførte bind 2 av Lesja hausten 1992 og bind 3 hausten 1996, dels med litt permisjon frå høgskulen. Da eg leverte siste bindet til ordføraren sa eg til meg sjølv: aldri meir, men det varte berre nokre månader før eg vart spurt om å sjå på materialet som var innsamla til eit tilsvarande verk for Lom kommune. Han som skulle skrive bøkene der, Jon Kolden, døydde plutseleg og dei trong hjelp til å kome vidare. I den samanhengen kopla eg inn Snøhetta forlag, og saman med to medarbeidarar der fekk vi ferdig fire bind i åra 2000-08. Bøkene er kreditert Kolden, men eg skreiv ganske mykje der, og familiane vart i hovudsak oppsette på Lesja.

Høgskulane har ansvar for å stille kompetanse til disposisjon for regionane dei ligg i, så da Sula kommune i 1996 kontakta oss og ville ha bistand til bygdebok av same sjanger som Lesja og Lom, fall det oppdraget på meg. Nokre år seinare kom og Volda kommune med same førespurnad. På den tida hadde eg prøvd å analysere arbeidsomfanget av slike prosjekt - ein risikosport. På den tida hadde eg arbeidd vidare med databehandling av slikt stoff, m.a. gjennom EDB-utvalet til NLI, og kom til at tida var inne til å forsøke å utvikle eit nytt programsystem for å handtere først og fremst personinformasjonen i slike prosjekt. Eg tok derfor på meg å vere prosjektleiar  (andre skulle gjere arbeidet) for både Sula og Volda mot at dei tok på seg å vere pilotprosjekt for programutviklinga.

Grunnen til at eg gjekk inn på dette var eit etter kvart sterkt ønske om at det store empiriske arbeidet som blir lagt ned i slike bygdebøker burde kome også annan forsking til gode. Prosjektet resulterte i programmet Busetnadssoge, som er utvikla av Ole Martin Sørumgård ved Snøhetta forlag a.s på Lesja. Det vart brukt på Sula og Volda og etter kvart ein del andre prosjekt (sjå heimesida, 19 Prosjektframdrift og nyhende). Dette har no blitt ein del av eit stort forskingsinfrastrukturprosjekt, Norsk historisk befolkningsregister.

Vi har ikkje Lesja som ferdig lenka BSS-database, så eg har førebels ikkje fått testa ut kva ein kan bruke slikt materiale til. Eg har rett nok skrive nokre artiklar der eg utnyttar litt av relasjonsinformasjonen som finst i bygdebøkene, men det er noko det sannsynligvis vil vere muleg å få til mykje meir av etter kvart.

tirsdag 28. oktober 2014

om det eg driv med, allment

Da prøver eg meg i denne sjangeren - seint, men vonleg ikkje for seint.
I stillinga som forskar og undervisar (førsteamanuensis) i historie ved Høgskulen i Volda (HVO) har eg tre arbeidsområder, som i prinsippet skal fordelast slik:
- undervisning med 50 % av arbeidstida (for meg som er over 62 år: 796 arbeidstimar per år)
- administrasjon med 5 % av arbeidstida (80 timar, i hovudsak i form av møte)
- FoU (forsking og utvikling), resten, i prinsippet 716 timar

Undervisningstida er rimeleg bra reguler gjennom arbeidsplan og faktorar for det arbeidet eg gjer: auditorieundervisning (førelesing og seminar) og rettleiing. Timane fordeler seg nok med 10-15-20 % på undervisninga (varierer frå semester til semester) og resten på rettleiing. Det har eg på alle nivåa: grunn-, fordjuping-, master- og phd. Meir interessant desse høgare nivå, sjølvsagt...

Ein grunn til at det blir såpass mykje rettleiing er at dei fleste studentane våre er ikkje i Volda, dei er fjernstudentar, som studerer gjennom nettilboda våre. Da får dei (i nokre emne) opptak av førelesingar, skriven såkalla leksjonar, studiespørsmål, lydfiler eller kortare videoopptak av "kontorførelesingar" osv., og må levere skriftlege oppgåver som dei får rettleiing på frå oss lærarar.

Møtene går i hovudsak med til å drøfte studietilboda våre: kva emne som går når, oppretting av nye emne, nedlegging av gamle, organisering av undervisninga i Volda og på nett, forskingsprosjekt osv. Med førebuingar og etterarbeid gård et nok med lenger tid enn det som er avsett på arbeidsplanen.

FoU-tida er så det vi synes er morosamt... Men òg krevjande - sjølv om HVO ikkje krev at vi skal produsere, føler nok alle vi på Historisk institutt at vi skal skrive. Det gjer vi òg, ikkje berre innafor det omdiskuterte teljekantsystemet, som gir institusjonane pengar over statsbudsjettet, men og innafor HVO sitt eige, tilsvarande system. Gjennom det får instituttet pengar for arbeid som òg kan vere formidling. Vi registrerer det vi gjer gjennom Cristin (før 2010 i Forskdok). I denne lista er det muleg å sjå kva historikarane i Volda produserte attende til 1999, og her er mine registreringar. Som ein kan sjå har eg skrive ein god del på lokalhistoriewikien, ein nettstad eg synes er ok til å publisere mindre, meir formidlingsprega artiklar i (nokre kan vere nokså lange, t.d. denne om IR 11 under felttoget i 1940).

Det er vel neppe noka overrasking at det går meir tid enn det som er avsett i arbeidsplanane til slikt arbeid. Eg nyttar altså meir tid enn eg får betalt for - men det er og fordi det er til ein viss grad lystbetont, hobbyprega, i alle fall det som går inn under formidlingsomgrepet.

Eg kjem attende til det meir direkte forskingsarbeidet eg driv med for tida. Dette får vere bra nok som første skritt ut i "bloggosfæren".